Kreft rammer oss alle. Enten får vi det selv, eller så er det noen som står oss svært nær som vil bli syke. Derfor burde vi alle sammen jobbe mot kreften ved å støtte organisasjoner som jobber med nettopp dette. Og det er så såre enkelt. Det fikk Kristina meg til å innse. Et motemagasin mindre, et kafèbesøk mindre, en sjokolade eller to mindre... Det kan vi vel alle frastå?
Du får kjøpt rosa sløyfer/armebånd som støtter Kreftforeningen på Lindex, Coop, Scandic Hotels, Vitusapotek, Capio, FFBs lokalforeninger og på Kreftforeningens seksjonskontor. Det koster 30 kroner. En liten sum, men som kjent så gjør mange bekker små en stor å. Du kan gjøre en forskjell ved å støtte Kreftforeningen!
Du kan også støtte Kreftforeningen på andre måter. Les mer her http://kreftforeningen.no/stoett_kreftsaken/aksjoner_og_kampanjer/rosa_sloyfe og støtt Kreftforeningen og deres arbeid du også!
Hver 11. kvinne får brystkreft. Hvor mange venninner har du?
Viser innlegg med etiketten Tanker. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tanker. Vis alle innlegg
fredag 3. oktober 2008
mandag 29. september 2008
Norsktentamen
I dag hadde vi norsktentamen. Tidlig på året: ja. Greit å være ferdig med: ja. Jeg skrev fem sider med dikttolkning. Hurra. Jeg aner ikke hvordan det ble, dikttolkninger er så... personlige. Det er så innmari dypt, blir jo helt sliten av å tenke så mye! Uansett. I dag var jeg faktisk ferdig med å skrive når det var en time igjen av tiden. Det var første gangen i mitt liv. Og for første gang i mitt liv var det sånn at alle måtte sitte ut hele tiden. Synd for meg, liksom. Jeg fikk i alle fall gjort noen oppgaver i religion den siste timen!
Jeg kikket også gjennom noen gamle dokumenter fra 1. og 2. klasse når jeg ble lei av å skrive. I 1. klasse må jeg ha vært litt emo eller noe. Jeg fant et dikt om selvmord som jeg hadde skrevet selv. SYKT. Det var også et annet dikt som var lagret der, og det var faktisk nesten litt fint. Les (og kommenter) hvis du vil! :)
Uten deg
Uten deg –
Hva hadde verden vært?
Ensom?
Trist?
Akkurat som før?
Betyr du noe?
Betyr jeg noe?
Hadde det ikke vært dråper i havet,
hadde det heller ikke vært noe hav.
Jeg kikket også gjennom noen gamle dokumenter fra 1. og 2. klasse når jeg ble lei av å skrive. I 1. klasse må jeg ha vært litt emo eller noe. Jeg fant et dikt om selvmord som jeg hadde skrevet selv. SYKT. Det var også et annet dikt som var lagret der, og det var faktisk nesten litt fint. Les (og kommenter) hvis du vil! :)
Uten deg
Uten deg –
Hva hadde verden vært?
Ensom?
Trist?
Akkurat som før?
Betyr du noe?
Betyr jeg noe?
Hadde det ikke vært dråper i havet,
hadde det heller ikke vært noe hav.
søndag 30. mars 2008
Hva skal du bli når du blir stor?
Synnøve er ei lita jente på 3-4 år. Pappa spør: "Hva skal du bli når du blir stor?" Synnøve smiler lurt og sier: "Prinsesse!" 5 år senere: Pappa spør igjen: "Hva skal du bli når du blir stor?" Synnøve smiler lurt og sier: "Bondekone!" Ambisjoner, åjadda.
Når jeg spør meg selv det samme spørsmålet i dag, så har jeg faktisk ikke noe lurt smil, heller ikke et svar. I det siste er det å jobbe på sykehus som har stått i hodet på meg. Tenk så fint å kunne hjelpe mennesker hver dag! Eneste ulempen er at jeg ikke tåler blod. At all. Jeg brukte å svime av når jeg mistet tenner. Ellers har jeg vært innom å bli fysioterapaut, lærer, interiørarkitekt, sivilingeniør, journalist... Det er så mange muligheter!
En av lærerne mine sier at man skal gjøre akkurat det man har lyst til. Man skal ikke tenke på lønn eller studietid eller arbeidstid eller noe, man skal bare bli det man har lyst til. Men er det det man har lyst til som alltid virker som det mest fornuftige? Samfunnet forventer nok litt mer av oss enn at vi bare gjør det vi har lyst til.
Men man kan jo ikke presse seg selv for hardt heller! Å få gode karakterer i realfag på videregående er jammen ikke noen lek. Men har man realfag på vitnemålet, da har man "alle" muligheter åpne. Som om det hjelper noe. Da blir man bare enda mer usikker, og aner i alle fall ikke hva man skal bli. Uææ.
Så nå spør jeg deg: Hva vil du bli når du blir stor?
Når jeg spør meg selv det samme spørsmålet i dag, så har jeg faktisk ikke noe lurt smil, heller ikke et svar. I det siste er det å jobbe på sykehus som har stått i hodet på meg. Tenk så fint å kunne hjelpe mennesker hver dag! Eneste ulempen er at jeg ikke tåler blod. At all. Jeg brukte å svime av når jeg mistet tenner. Ellers har jeg vært innom å bli fysioterapaut, lærer, interiørarkitekt, sivilingeniør, journalist... Det er så mange muligheter!
En av lærerne mine sier at man skal gjøre akkurat det man har lyst til. Man skal ikke tenke på lønn eller studietid eller arbeidstid eller noe, man skal bare bli det man har lyst til. Men er det det man har lyst til som alltid virker som det mest fornuftige? Samfunnet forventer nok litt mer av oss enn at vi bare gjør det vi har lyst til.
Men man kan jo ikke presse seg selv for hardt heller! Å få gode karakterer i realfag på videregående er jammen ikke noen lek. Men har man realfag på vitnemålet, da har man "alle" muligheter åpne. Som om det hjelper noe. Da blir man bare enda mer usikker, og aner i alle fall ikke hva man skal bli. Uææ.
Så nå spør jeg deg: Hva vil du bli når du blir stor?
torsdag 20. mars 2008
En gang kan bety alt
Dette er et langt innlegg, men jeg håper at noen tar seg tid til å lese det.
Alle har angret før. Noen ganger kan man ordne opp dersom man har gjort noe feil eller galt. Noen ganger kan man ikke det.
For noen uker siden var vi på et foredrag på skolen. Foredragsholderen var en mann, Helge Onshuus, som fortalte en historie om når en gang betyr alt, når man ved en enkel handling kan ødelegge sitt eget liv. Historien var Helges livshistorie.
En gang for noen år siden ble Helge med en kamerat hjem. Helge var på denne tiden en talentfull bokser som hadde vunnet mange store titler. Han hadde utdannelse fra Idrettshøyskolen, han hadde jobb og familie, og livet hans var bra. Helge og kameraten hans, Trygve, satt i leiligheten til Trygve og snakket, slik som kamerater gjør. Det var da den lille posen med det hvite pulveret kom frem. "Trygve, driver du med sånt da?" spurte Helge, han kunne ikke skjønne dette. Trygve fortalte at amfetamin ikke var avhengighetsskapende. Det gikk an å prøve det en gang, bare for å se hva det var. Man kom ikke til å trenge å ta det igjen sa han. I løpet av den neste halvtimen ble livet til Helge ødelagt.
Helge prøvde ikke amfetamin bare en gang, det gikk ikke an det slik som Trygve sa. Han måtte ha det, måtte ha rusen, for livet føltes så mye enklere da. Dagene gikk, Helge var ruset. Familien og de på jobben ante ikke.
En dag skulle Helge kjøre en av pasientene sine til apoteket. På veien dit ble de tatt av politiet, for pasienten var en gammel kjenning av politiet. Pasienten måtte bli med politiet, mens Helge fikk gå, han hadde jo en jobb og var et fornuftig menneske. Noe av det siste pasienten til Helge gjorde før han gikk inn i politibilen var å tvinge på Helge en pose med et stoff i. Heroin. Helge ante ikke hva han skulle gjøre med denne lille posen, så han gjemte den på rommet til sønnen sin som var bortreist.
Familien hadde på dette tidspunktet fått vite om Helges rusproblemer, og det var mye krangling og problemer. Om kvelden den dagen Helge ufrivillig hadde fått posen med heroin var det spesielt ille. Kona krevde skillsmisse og fullt ansvar for barna. Dette tok knekken på Helge. Når de andre hadde lagt seg fikk han i seg all herionen, og la seg ned i sønnens seng for å dø. Han var sikker på å dø, for mendgen av heroin var så stor.
"Av en eller annen jævlig grunn våknet jeg åtte uker senere," sa Helge til oss. For det gjorde han nemlig. Det umulige skjedde. Helge hadde fått amputert muskler i benet og i setet som hadde blitt ødelagt på grunn av koldtbrann. Korttidsminnet hans ble også ødelagt, han kan bare huske hva som har skjedd de 10-15 siste sekundene. Selvmordsforsøket ødelagte han, delvis fysisk og nesten helt psykisk.
Helge hadde også med seg en kamerat han hadde fra Idrettshøyskolen, Karl Erik Bøhn, som kjent er treneren for damelaget til Larvik i håndball. "Karl Erik er egentlig den eneste vennen jeg har hatt," konkluderte Helge. Under foredraget fikk Helge hjelp av Karl Erik dersom han falt ut på grunn av det sviktende korttidsminnet sitt. En gang spurte han: "Hvor gammel er jeg Karl Erik?" Og Karl Erik svarte: "47," uten på noen måte å gi uttrykk for at det var et dumt spørsmål. Karl Erik er en av de eneste som vil ha kontakt med Helge. Resten av familien, de tidligere kollegene og tidligere venner har droppet ham helt. Og hva sitter man igjen med da? Når de du er glad i, når de og livet rundt deg og dem svikter?
For Helge er det treningen. Han trener i timesvis hver dag, fordi det er omtrent det eneste som gjør ham glad. Trening utløser endorfiner, som er kroppens egne lykkerusmiddel. Det er Helge avhengig av nå. Treningen og Karl Erik er det som betyr aller, aller mest for Helge, for de to tingene har aldri sviktet ham.
Hjerneskaden som gjør at han har mistet korttidsminnet og amputasjonene gjør Helge funksjonshemmet. Det, i tillegg til mangelen på muligheten til sosialt samvær, gir ham også depresjoner. "Jeg gråter hver kveld, og ber til Gud om at jeg skal slippe å våkne opp neste morgen." Jeg ble helt tom inni meg når han sa dette. Hvordan kan noen tenke slik?
Jeg er ikke en lettrørt person, det vet de som kjenner meg veldig godt. Men under dette foredraget satt jeg der som ei lita sippehøne. Det var så uendelig trist å høre Helges historie. Etter at foredraget var ferdig, gikk jeg bort til Helge for å si takk. Han smilte til meg. Det gjorde meg så glad at han kunne smile! Men det gjorde meg vondt at han i det øyeblikket jeg gikk ut av døren et halvt minutt senere, hadde han glemt meg og smilet sitt helt.
Hva skal man så lære av denne historien? Det kan sies i en setning; en gang kan bety alt. En liten feilhandling en gang i livet kan få fatale konsekvenser. For Helge betydde den lille posen med hvitt pulver alt.
Ta vare på livet, du får det bare en gang.
Alle har angret før. Noen ganger kan man ordne opp dersom man har gjort noe feil eller galt. Noen ganger kan man ikke det.
For noen uker siden var vi på et foredrag på skolen. Foredragsholderen var en mann, Helge Onshuus, som fortalte en historie om når en gang betyr alt, når man ved en enkel handling kan ødelegge sitt eget liv. Historien var Helges livshistorie.
En gang for noen år siden ble Helge med en kamerat hjem. Helge var på denne tiden en talentfull bokser som hadde vunnet mange store titler. Han hadde utdannelse fra Idrettshøyskolen, han hadde jobb og familie, og livet hans var bra. Helge og kameraten hans, Trygve, satt i leiligheten til Trygve og snakket, slik som kamerater gjør. Det var da den lille posen med det hvite pulveret kom frem. "Trygve, driver du med sånt da?" spurte Helge, han kunne ikke skjønne dette. Trygve fortalte at amfetamin ikke var avhengighetsskapende. Det gikk an å prøve det en gang, bare for å se hva det var. Man kom ikke til å trenge å ta det igjen sa han. I løpet av den neste halvtimen ble livet til Helge ødelagt.
Helge prøvde ikke amfetamin bare en gang, det gikk ikke an det slik som Trygve sa. Han måtte ha det, måtte ha rusen, for livet føltes så mye enklere da. Dagene gikk, Helge var ruset. Familien og de på jobben ante ikke.
En dag skulle Helge kjøre en av pasientene sine til apoteket. På veien dit ble de tatt av politiet, for pasienten var en gammel kjenning av politiet. Pasienten måtte bli med politiet, mens Helge fikk gå, han hadde jo en jobb og var et fornuftig menneske. Noe av det siste pasienten til Helge gjorde før han gikk inn i politibilen var å tvinge på Helge en pose med et stoff i. Heroin. Helge ante ikke hva han skulle gjøre med denne lille posen, så han gjemte den på rommet til sønnen sin som var bortreist.
Familien hadde på dette tidspunktet fått vite om Helges rusproblemer, og det var mye krangling og problemer. Om kvelden den dagen Helge ufrivillig hadde fått posen med heroin var det spesielt ille. Kona krevde skillsmisse og fullt ansvar for barna. Dette tok knekken på Helge. Når de andre hadde lagt seg fikk han i seg all herionen, og la seg ned i sønnens seng for å dø. Han var sikker på å dø, for mendgen av heroin var så stor.
"Av en eller annen jævlig grunn våknet jeg åtte uker senere," sa Helge til oss. For det gjorde han nemlig. Det umulige skjedde. Helge hadde fått amputert muskler i benet og i setet som hadde blitt ødelagt på grunn av koldtbrann. Korttidsminnet hans ble også ødelagt, han kan bare huske hva som har skjedd de 10-15 siste sekundene. Selvmordsforsøket ødelagte han, delvis fysisk og nesten helt psykisk.
Helge hadde også med seg en kamerat han hadde fra Idrettshøyskolen, Karl Erik Bøhn, som kjent er treneren for damelaget til Larvik i håndball. "Karl Erik er egentlig den eneste vennen jeg har hatt," konkluderte Helge. Under foredraget fikk Helge hjelp av Karl Erik dersom han falt ut på grunn av det sviktende korttidsminnet sitt. En gang spurte han: "Hvor gammel er jeg Karl Erik?" Og Karl Erik svarte: "47," uten på noen måte å gi uttrykk for at det var et dumt spørsmål. Karl Erik er en av de eneste som vil ha kontakt med Helge. Resten av familien, de tidligere kollegene og tidligere venner har droppet ham helt. Og hva sitter man igjen med da? Når de du er glad i, når de og livet rundt deg og dem svikter?
For Helge er det treningen. Han trener i timesvis hver dag, fordi det er omtrent det eneste som gjør ham glad. Trening utløser endorfiner, som er kroppens egne lykkerusmiddel. Det er Helge avhengig av nå. Treningen og Karl Erik er det som betyr aller, aller mest for Helge, for de to tingene har aldri sviktet ham.
Hjerneskaden som gjør at han har mistet korttidsminnet og amputasjonene gjør Helge funksjonshemmet. Det, i tillegg til mangelen på muligheten til sosialt samvær, gir ham også depresjoner. "Jeg gråter hver kveld, og ber til Gud om at jeg skal slippe å våkne opp neste morgen." Jeg ble helt tom inni meg når han sa dette. Hvordan kan noen tenke slik?
Jeg er ikke en lettrørt person, det vet de som kjenner meg veldig godt. Men under dette foredraget satt jeg der som ei lita sippehøne. Det var så uendelig trist å høre Helges historie. Etter at foredraget var ferdig, gikk jeg bort til Helge for å si takk. Han smilte til meg. Det gjorde meg så glad at han kunne smile! Men det gjorde meg vondt at han i det øyeblikket jeg gikk ut av døren et halvt minutt senere, hadde han glemt meg og smilet sitt helt.
Hva skal man så lære av denne historien? Det kan sies i en setning; en gang kan bety alt. En liten feilhandling en gang i livet kan få fatale konsekvenser. For Helge betydde den lille posen med hvitt pulver alt.
Ta vare på livet, du får det bare en gang.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
