...og plutselig satt jeg der med et førerkort!

I dag tok jeg førerkortet! Det var gøy å klare det, jeg kan faktisk kjøre bil! Jeg var i grunnen ikke så fryktelig nervøs på oppkjøringen, tror det var fordi klokken var 08.10 når vi begynte. Jeg var sikkert ikke helt våken... Ok, det var jeg da, men jeg hadde liksom ikke tid til å grue meg! Like greit. Men litt nervøs var jeg nok, for jeg fikk beskjed om å svinge av til venstre på en avkjørsel som var litt vanskelig å oppdage i følge sensoren, og det første jeg gjorde var å blinke til høyre. Jeg saumfarte høyre veikant for avkjøringer, men det var jo selvsagt ingen der! Så sa sensoren plutselig: "Ok, da glemmer vi den..." Og da innså jeg tabben. Hallo i luka, kjempeflaut. Fra nå av skal jeg ha H for høyre og V for venstre skrevet med sprittusj på hendene mine slik jeg hadde når jeg var 8-9 år og skulle spille piano for første gang. Eller, kanskje det ikke trenger å være noen som sier hvor jeg skal kjøre lengre. Stedssansen min er jo... perfekt. Jeg vet alltid hvor jeg skal. Ehe

Når man har førerkort, må man ha noe å kjøre. En bil. Jeg er liksom ikke den som bryr meg om motoren eller vindusviskerne eller hvor kul bremsepedalen ser ut eller hva det nå enn er man ser etter på en kuul bil, så lenge det er til stede er det greit for meg. Det er fargen som betyr noe. Den kjøreskolen jeg har kjørt med har røde biler. Røde biler er fint, selv om de er veldig... ja, røde. Derfor har jeg lagret dette bildet som "SYNNØVES JULEGAVE 2008" på hjemmepcen. Dream on!


Vil ikke du også ha en sånn bil kanskje?